Nå er det vel 7 år siden jeg skrev mitt første innlegg på denne bloggen, og altfor lenge siden sist jeg skrev noe her. Livet mitt har vært noe merkelig det siste halvannet året. Jeg og min kjære kone, Linn, vil være ærlig med livene våre, og forsøke å leve åpne liv hvor vi også kan våge å sette ord på de vanskelige tingene som måtte komme.
Noe av det som er så fantastisk er at midt i stormen klarer Gud på en underlig måte å finne oss, selv når vi ikke vil bli funnet. Han gir oss av sin kjærlighet og omsorg, også når vi ikke ber Han om det. Han er nær, selv om vi ønsker avstand.
Jeg vil gjerne fortelle om noe vanskelig som har skjedd meg, hvor jeg opplevde akkurat dette.
September 2012, gode venner på besøk fra Israel og alt er flott. Plutselig kjenner jeg et enormt trykk i brystet, hendene svetter, blir svimmel og begynner å skjelve. Jeg er sikker på at jeg er i ferd med å få et hjerteinfarkt, og min kone kjører meg rett ned på akuttmottaket. EKG, blodprøver og alle mulige undersøkelser. Ingenting er galt. Det er allikevel noe som ikke stemmer, og dagen etter er det samme turen en gang til, med samme resultat. Ingen fysiske tegn på at noe er galt. Hva da?? Noe er det jo.
Noen dager senere reiser jeg til fastlegen vår, som kan bekrefte at prøvene tatt på sykehuset er fine, men han antar at jeg har fått angst, panikk angst, og han har rett i sine antakelser.
Begeret rant rett og slett over, og min lange periode av selvvalgt isolasjon startet. Det skulle ta 3 måneder før jeg i det hele tatt skulle klare å gå ut av huset vi bor i.
Plutselig ble alt fryktelig vanskelig, gjøremål og oppgaver som tidligere var en naturlig del av hverdagen ble fjell som var umulig å klatre over. En tur på butikken, glem det. Venner på besøk, glem det. Være med bort på besøk, glem det. Skoleavslutninger og aktiviteter, glem det. Gå på søndagsmøte i menigheten vår, glem det. Det var en lang liste med "glem det", og frustrasjonen vokste i takt med listens lengde.
Selvtillit og tro på egne evner forsvant som dugg for solen, og jeg stod igjen blottet, isolert og ensom. Merkelig dette med ensomhet, hvordan det kan ramme selv om man er i samme hus, i den samme hverdagen, som mange andre mennesker. Men ensomheten kom krypende når min kone og barna reiste ut på et eller annet, og jeg satt der igjen, hjemme, uten mulighet til å takle det å bli med dem. Frustrert over egen tilkortkommethet, og irritert på at ingen forstod min situasjon. Nå skulle det senere vise seg at det var riktig så mange som forstod min situasjon, når jeg klarte å fortelle om den.
Jeg kjempet, i mitt sinn, en kamp alene, men jeg forstod fort at min kone kjempet ved min side, og hun tok en enorm rolle på seg i vår families hverdag. Uten hennes mot og stå på vilje igjennom denne perioden, er jeg ikke helt sikker på at jeg hadde kommet meg igjennom dette slik jeg nå har klart. Jeg fikk tid og rom av henne til å bli bedre i mitt eget tempo.
Fastlegen vår ville at jeg skulle begynne på Cipralex, bedre kjent som lykkepille, og resepten ble skrevet ut, tabletter hentet på apoteket av min kone, men esken ligger ennå uåpnet i skapet. På vei hjem fra legen ropte jeg i mitt indre til Gud, og Han svarte meg. Resultatet ble at en webside jeg hverken hadde hørt om, eller søkt etter, dukket opp på skjermen foran meg. "Panic Away". Jeg så tittelen på siden, og tenkte bare "ja takk". Etter en liten runde på websiden forstod jeg at dette ikke var en sykdom, men en tilstand, og at alle kjenner på angst i løpet av livet. Problemet mitt var at angsten fikk lov til å herje uten at noe i meg stanset den. Løsningen ble en vandring i meg selv, sammen med Gud, hvor jeg lærte mer om mitt indre vesen på halvannet år enn jeg hadde klart på de foregående 40 årene av mitt liv.
Jeg lærte verdien av ydmykhet og forståelse for at andre mennesker har sine kamper som de kjemper. Jeg lærte verdien av indre styrke, og at det er jeg som velger hva som skal prege meg. Gud var med meg igjennom hele denne prosessen, og Han sendte rette personer min vei i rette tid, og Han gav meg visdom om hva som foregikk i rette tid. Min opplevelse var at Gud var nær hele veien, og på et dypere plan enn Han hadde vært tidligere. Jeg kjente Guds omsorg og kjærlighet hver dag, og må legge til at det gjør jeg fortsatt.
Gradvis ga selvfordømmelsen og frustrasjonen seg, og jeg kunne begynne å fokusere på å bli bra igjen.
Sammen med Gud flyttet jeg mine grenser. Jeg begynte å ta kjøreturer igjennom byen, kjente på angsten, stanset og ville snu mange ganger, men kjørte den ruten jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre. Krisen de første gangene var når jeg møtte på rødt lys i et lyskryss og måtte stanse, og var helt sikker på at jeg skulle svime av der jeg satt. Jeg begynte å planlegge nøye hvordan jeg skulle storme inn på butikken, ta med meg et brød, nærmest løpe bort i kassa, og ut så fort som mulig. I starten holdt det med å kjøpe én ting om gangen, men gradvis kunne jeg bruke mer tid i butikken. Jeg begynte å få igjen kontrollen, og det var ikke lenger angsten som styrte meg, men jeg som kontrollerte den.
Jeg klarte til og med å være med til venner på middag og ha gjester her hjemme, uten at jeg raknet helt og gjemte meg, og jeg kjente hvordan selvtilliten og mestringsfølelsen steg i takt med at grensene ble flyttet.
Det er nok mange som har lurt på hvordan det har seg at en person som meg ikke deltar på noen ting, isolerer seg, blir asosial og unnvikende, og svaret har dere alle lest nå.
Dette kan ramme alle, og jeg lærte fort at jeg ikke var en "Supermann" som var uovervinnelig og usårbar.
For meg var dette en utmerket anledning for Gud til å vise sin styrke. For når jeg ble svak i meg selv, grep Han inn med sin kraft i mitt liv, og gav meg et langt livs lærdom på halvannet år.
Det er fremdeles situasjoner hvor jeg kjenner symptomene på et panikk anfall komme, men i dag er det jeg som regjerer i mitt eget sinn, og det blir aldri noe mer enn symptomer. I dag er jeg fri fra angsten, slik jeg opplevde det.
Den store testen kom når jeg og Linn reiste til Roma for å feire 10 års bryllupsdag. Jeg vet ikke hvor mange gode grunner for ikke å reise jeg fant på i tiden mellom bestilling av billetter og avreise, men det var mange. Hvordan skulle dette gå? Jeg skulle igjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen, ingen steder å gjemme meg, og ingen kjapp utvei. Jeg skulle sitte i et fly, hvor utfordringene var de samme, og jeg skulle være i en by jeg ikke kjente i flere dager. Men, før vi reiste bad vi for turen, for min situasjon, for fred i sinnet og glede i hjertet, og vet du hva, det er den beste reisen jeg noen gang har vært på. Gud var med oss også der.
Jeg skriver ikke dette her for å vise hvor flink jeg har vært, men for å fortelle at det er ingen som er alene om å oppleve angst og uro. Det er håp, selv om det ser veldig mørkt ut, og det er en vei ut av dette.
Gud velsigne dere alle sammen!!
PS: Godt Nytt År :)
No comments:
Post a Comment