For enkelhets skyld........

Det er et par saker jeg har gått å tenkt mye på i det siste.
Hvorfor skal vi mennesker så altfor ofte forsøke å gjøre så mye mer ut av det å være en Jesu etterfølger enn det Jesus ber oss om? Jeg tenker på alle de gangene jeg har hørt forkynnelse som ærer forkynnerens intellekt mer enn det ærer Gud, og i sin iver etter å vise hvor utleggende han/hun kan være, tar lytterne med ut på en vandring som gjør at man mister fokus på det som er viktig.
Hvor mange er det ikke som sliter med å følge med under en søndagsgudstjeneste? Skulle ikke dette være det forumet der selv et barn skulle forstå?
Noen ganger kræsjer bare rett og slett vår iver etter å vise hvor flinke vi er, med enkelheten Jesus igjennom sin tjeneste viste oss. Han viser oss at det ikke handler om hvor smart eller hvor mye utdannelse man har, men at vårt hjerte er i harmoni med Hans hjerte. At vi lever synkront med Han.

Jeg tenker på endeløse bønnekøer hvor folk som er syke på en eller annen måte skal komme frem for å motta sin helbredelse fra Herren. Forbederen ber, ber, ber og ber. I det vide og det brede. Hvorfor det? Er dette et resultat av mangel på tro og overbevisning om at det er Herren som gjør verket når vi legger våre hender på de som er syke, eller er det en innlært prosess? Jeg bare lurer?
Jesus gjorde det på en noe annen måte. Han spurte de som kom til Han om hva de ville Han skulle gjøre for dem, og de kunne være blinde som ville se, lamme som ville gå, eller spedalske som ville bli renset. Han spurte dem, "hva vil du jeg skal gjøre for deg?".
Når de så hadde gitt gjensvar på det, spurte Han et nytt spørsmål, "tror du jeg kan gjøre det?".
Resultatet av dette var en bekjennelse av Jesus som rett adressat for slike spørsmål, og en bekjennelse av tro. Skjedde det noe med de som Jesus møtte? Ja, de ble i all enkelhet forandret for livet, og kunne ikke slutte å snakke om Jesus, mannen fra Nazareth som reddet dem.
Kan vi slutte å snakke om Jesus, mannen som reddet oss? Er vi fulle av glede og entusiasme over å kjenne Han?
Jeg tror vi er kommet til en tid der vi må bryte ut av samfunnsnormene, og forstå at Han vi kaller vår Herre, Jesus Kristus, kom til verden i all enkelhet og ydmykhet, og Han vil at vi skal følge Han og Hans eksempel.
Han vil at vi skal gjøre det enkelt for mennesker å ta et valg, ikke sånn som mange ganger i dag hvor man må diskutere og argumentere for hvorfor det er best å være frelst. Det er dette "verden" vil, at Jesus skal intellektualiseres.
Jeg tror det er sjelden vare at intellektuelle diskusjoner har mye rom for den Hellige Ånd, og er det da Gud som får røre ved de vi møter, eller er det vi som forsøker å overbevise dem i vår egen kraft?

Bare noen tanker sånn midt i natten!!

Gud velsigne deg!!

På dypet!

Mange snakker om den tiden i livet med Gud der Han tar oss med på "dypet". Jeg ser også på denne tiden i vandringen med Herren som noe spesielt og fint, men ikke bare det.
Har du noen gang opplevd å bli tatt med på "dypet", og plutselig finner du ut at du har glemt hvordan man svømmer?
Du ser på livet ditt som plutselig gikk fra å være et bra, velbalansert liv med Gud, til å bli kaos, tvil og strev.
Du ser at det blir kortere og kortere ned til bunn, og du strever febrilsk med å holde hodet over vannet. Har du kjent det slik, eller kjenner du det slik?
Da kan jeg fortelle deg at du ikke er alene om det.

Du kjenner forventningene fra famillien, fra venner og ikke minst menigheten som tynger deg.
Fordi du er ikke akkurat der hvor de skulle ønske at du var akkurat nå.
Du kjenner presset øker, og en trang etter å spille et skuespill om et liv som ikke eksisterer, akkurat nå.
Du har vært langt oppe, men nå føler du bare at fallet blir lengere og lengere.
Tankene kommer, tvilen bytter plass med det som engang bare var tro og håp om en bedre fremtid. Desperat forsøker du å finne en vei ut av dette. En vei som vil ta deg ut av denne håpløse situasjonen.
Du fortsetter å gå på møter, glad som alltid. Gråter inni deg.
Du fortsetter å gi av det du engang hadde, men kjenner bare at det tapper deg.
Du begynner å spille et skuespill, selv om du vet at det ikke bedrer noe som helst.
Du begynner å kjenne på desperasjon.
Det kjennes ut som du er i ferd med å dø innvendig.
Det du har mest lyst til er å legge deg ned å rope "JESUS, HJELP MEG!"

Og akkurat når dette skjer, har kanskje Gud fått deg akkurat der Han hadde planlagt.
Når du våger å legge alt på Han, når du våger å være tro mot det som virkelig betyr noe i den store sammenhengen.
Når nøden har grepet ditt hjerte, og troen igjen vokser i det du roper på Herren, da er du der.
Når du igjennom dette ble liten i dine egne øyne, kunne Jesus skinne i storhet igjennom ditt liv.

Så skjer det fantastiske.
Igjennom at Jesus ble stor igjen i ditt liv, ble du også i stand til å huske hvordan man svømmer.
Fordi nå er det ikke du som strever på egenhånd etter å rettferdigjøre deg selv, men Jesus som bærer deg igjennom for sitt navns skyld.
Så ble du med ett i stand til å holde hodet høyt over vannet, når Jesus minnet deg på dine første svømmetak, din første kjærlighet.

Rop på Herren i din nød, og la ikke fienden få ta hjertet ditt.

Salomos ordspråk 4:23 "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer,
for livet går ut fra det."

Hvem er livet? Er jeg livet? Er du livet?

Nei, Jesus sier i Johannes 14:6 "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg."

Så hvis Jesus er livet, og ingen kommer til Faderen uten ved Han, da er det nyttesløst å forsøke på egenhånd.
Da må vi bevare våre hjerter, og kanskje er det tid for å rope til Jesus om hjelp.

Herren velsigne deg, og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse på deg, og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred.

Gud velsigne deg!