Det er et par saker jeg har gått å tenkt mye på i det siste.
Hvorfor skal vi mennesker så altfor ofte forsøke å gjøre så mye mer ut av det å være en Jesu etterfølger enn det Jesus ber oss om? Jeg tenker på alle de gangene jeg har hørt forkynnelse som ærer forkynnerens intellekt mer enn det ærer Gud, og i sin iver etter å vise hvor utleggende han/hun kan være, tar lytterne med ut på en vandring som gjør at man mister fokus på det som er viktig.
Hvor mange er det ikke som sliter med å følge med under en søndagsgudstjeneste? Skulle ikke dette være det forumet der selv et barn skulle forstå?
Noen ganger kræsjer bare rett og slett vår iver etter å vise hvor flinke vi er, med enkelheten Jesus igjennom sin tjeneste viste oss. Han viser oss at det ikke handler om hvor smart eller hvor mye utdannelse man har, men at vårt hjerte er i harmoni med Hans hjerte. At vi lever synkront med Han.
Jeg tenker på endeløse bønnekøer hvor folk som er syke på en eller annen måte skal komme frem for å motta sin helbredelse fra Herren. Forbederen ber, ber, ber og ber. I det vide og det brede. Hvorfor det? Er dette et resultat av mangel på tro og overbevisning om at det er Herren som gjør verket når vi legger våre hender på de som er syke, eller er det en innlært prosess? Jeg bare lurer?
Jesus gjorde det på en noe annen måte. Han spurte de som kom til Han om hva de ville Han skulle gjøre for dem, og de kunne være blinde som ville se, lamme som ville gå, eller spedalske som ville bli renset. Han spurte dem, "hva vil du jeg skal gjøre for deg?".
Når de så hadde gitt gjensvar på det, spurte Han et nytt spørsmål, "tror du jeg kan gjøre det?".
Resultatet av dette var en bekjennelse av Jesus som rett adressat for slike spørsmål, og en bekjennelse av tro. Skjedde det noe med de som Jesus møtte? Ja, de ble i all enkelhet forandret for livet, og kunne ikke slutte å snakke om Jesus, mannen fra Nazareth som reddet dem.
Kan vi slutte å snakke om Jesus, mannen som reddet oss? Er vi fulle av glede og entusiasme over å kjenne Han?
Jeg tror vi er kommet til en tid der vi må bryte ut av samfunnsnormene, og forstå at Han vi kaller vår Herre, Jesus Kristus, kom til verden i all enkelhet og ydmykhet, og Han vil at vi skal følge Han og Hans eksempel.
Han vil at vi skal gjøre det enkelt for mennesker å ta et valg, ikke sånn som mange ganger i dag hvor man må diskutere og argumentere for hvorfor det er best å være frelst. Det er dette "verden" vil, at Jesus skal intellektualiseres.
Jeg tror det er sjelden vare at intellektuelle diskusjoner har mye rom for den Hellige Ånd, og er det da Gud som får røre ved de vi møter, eller er det vi som forsøker å overbevise dem i vår egen kraft?
Bare noen tanker sånn midt i natten!!
Gud velsigne deg!!
Veldig gode spoersmaal her. Bra!
ReplyDeleteSynnove i L.A
Dette er herlig! Jesus er mye lettere tilgjengelig enn vi tror, og han virker faktisk når vi handler på vår tro, på vår tillit til han. Se bare alle de anledningene i evangeliene hvor menneskene responderer, med å rekke ut sin hånd, med å reise seg opp etcetc når Jesus ber dem. I det øyeblikket de responderer på Jesu ord, stoler de på at noe kan skje, og det er da det ofte skjer, de helbredes.
ReplyDeleteJeg tror imidlertid forbønnen er viktig. Det skjer alltid noe i bønnen, og Jesus hører dem alle, og så er det han som er Gud og svarer slik han vil. Bønnen er kristenlivets åndedrett sier Edin Løvås. Hvis vi stopper å puste, dør vi, hvis vi slutter å be, dør vårt liv i Ånden. Jeg kjenner at eget bønneliv, alene, og jeg kaller på Ånden(kom, Hellig ånd), så vet jeg han hører, og så blir det en harmoni inni meg, jeg vet da at jeg er på det beste sted jeg kan være i hele verden, i den beste tilstand jeg kan være. Vi er jo skapt i underkastelse, bønnen er for meg en underkastelse, og vite da at Giveren alltid står parat, ikke å svare på min bestilling, men på å være sammen med meg, det synes jeg er det vakreste i mitt liv. Jeg leser ofte høyt fra salmene da, da vet jeg at jeg fyller tanke og munn med Guds egne ord, da kan jeg på en måte ikke trå feil. Og med salmene får jeg hjelp til å klage, til å prise, til å rope, til å gråte. Salmene inneholder hele livets fylde, og jeg kjenner at bønnespråket mitt har utviklet seg ved hjelp av dette.