Det kan ramme oss alle....

Nå er det vel 7 år siden jeg skrev mitt første innlegg på denne bloggen, og altfor lenge siden sist jeg skrev noe her. Livet mitt har vært noe merkelig det siste halvannet året. Jeg og min kjære kone, Linn, vil være ærlig med livene våre, og forsøke å leve åpne liv hvor vi også kan våge å sette ord på de vanskelige tingene som måtte komme.

Noe av det som er så fantastisk er at midt i stormen klarer Gud på en underlig måte å finne oss, selv når vi ikke vil bli funnet. Han gir oss av sin kjærlighet og omsorg, også når vi ikke ber Han om det. Han er nær, selv om vi ønsker avstand. 

Jeg vil gjerne fortelle om noe vanskelig som har skjedd meg, hvor jeg opplevde akkurat dette.

September 2012, gode venner på besøk fra Israel og alt er flott. Plutselig kjenner jeg et enormt trykk i brystet, hendene svetter, blir svimmel og begynner å skjelve. Jeg er sikker på at jeg er i ferd med å få et hjerteinfarkt, og min kone kjører meg rett ned på akuttmottaket. EKG, blodprøver og alle mulige undersøkelser. Ingenting er galt. Det er allikevel noe som ikke stemmer, og dagen etter er det samme turen en gang til, med samme resultat. Ingen fysiske tegn på at noe er galt. Hva da?? Noe er det jo.

Noen dager senere reiser jeg til fastlegen vår, som kan bekrefte at prøvene tatt på sykehuset er fine, men han antar at jeg har fått angst, panikk angst, og han har rett i sine antakelser. 

Begeret rant rett og slett over, og min lange periode av selvvalgt isolasjon startet. Det skulle ta 3 måneder før jeg i det hele tatt skulle klare å gå ut av huset vi bor i. 

Plutselig ble alt fryktelig vanskelig, gjøremål og oppgaver som tidligere var en naturlig del av hverdagen ble fjell som var umulig å klatre over. En tur på butikken, glem det. Venner på besøk, glem det. Være med bort på besøk, glem det. Skoleavslutninger og aktiviteter, glem det. Gå på søndagsmøte i menigheten vår, glem det. Det var en lang liste med "glem det", og frustrasjonen vokste i takt med listens lengde.

Selvtillit og tro på egne evner forsvant som dugg for solen, og jeg stod igjen blottet, isolert og ensom. Merkelig dette med ensomhet, hvordan det kan ramme selv om man er i samme hus, i den samme hverdagen, som mange andre mennesker. Men ensomheten kom krypende når min kone og barna reiste ut på et eller annet, og jeg satt der igjen, hjemme, uten mulighet til å takle det å bli med dem. Frustrert over egen tilkortkommethet, og  irritert på at ingen forstod min situasjon. Nå skulle det senere vise seg at det var riktig så mange som forstod min situasjon, når jeg klarte å fortelle om den.

Jeg kjempet, i mitt sinn, en kamp alene, men jeg forstod fort at min kone kjempet ved min side, og hun tok en enorm rolle på seg i vår families hverdag. Uten hennes mot og stå på vilje igjennom denne perioden, er jeg ikke helt sikker på at jeg hadde kommet meg igjennom dette slik jeg nå har klart. Jeg fikk tid og rom av henne til å bli bedre i mitt eget tempo.

Fastlegen vår ville at jeg skulle begynne på Cipralex, bedre kjent som lykkepille, og resepten ble skrevet ut, tabletter hentet på apoteket av min kone, men esken ligger ennå uåpnet i skapet. På vei hjem fra legen ropte jeg i mitt indre til Gud, og Han svarte meg. Resultatet ble at en webside jeg hverken hadde hørt om, eller søkt etter, dukket opp på skjermen foran meg. "Panic Away". Jeg så tittelen på siden, og tenkte bare "ja takk". Etter en liten runde på websiden forstod jeg at dette ikke var en sykdom, men en tilstand, og at alle kjenner på angst i løpet av livet. Problemet mitt var at angsten fikk lov til å herje uten at noe i meg stanset den. Løsningen ble en vandring i meg selv, sammen med Gud, hvor jeg lærte mer om mitt indre vesen på halvannet år enn jeg hadde klart på de foregående 40 årene av mitt liv. 

Jeg lærte verdien av ydmykhet og forståelse for at andre mennesker har sine kamper som de kjemper. Jeg lærte verdien av indre styrke, og at det er jeg som velger hva som skal prege meg. Gud var med meg igjennom hele denne prosessen, og Han sendte rette personer min vei i rette tid, og Han gav meg visdom om hva som foregikk i rette tid. Min opplevelse var at Gud var nær hele veien, og på et dypere plan enn Han hadde vært tidligere. Jeg kjente Guds omsorg og kjærlighet hver dag, og må legge til at det gjør jeg fortsatt.

Gradvis ga selvfordømmelsen og frustrasjonen seg, og jeg kunne begynne å fokusere på å bli bra igjen.

Sammen med Gud flyttet jeg mine grenser. Jeg begynte å ta kjøreturer igjennom byen, kjente på angsten, stanset og ville snu mange ganger, men kjørte den ruten jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre. Krisen de første gangene var når jeg møtte på rødt lys i et lyskryss og måtte stanse, og var helt sikker på at jeg skulle svime av der jeg satt. Jeg begynte å planlegge nøye hvordan jeg skulle storme inn på butikken, ta med meg et brød, nærmest løpe bort i kassa, og ut så fort som mulig. I starten holdt det med å kjøpe én ting om gangen, men gradvis kunne jeg bruke mer tid i butikken. Jeg begynte å få igjen kontrollen, og det var ikke lenger angsten som styrte meg, men jeg som kontrollerte den.

Jeg klarte til og med å være med til venner på middag og ha gjester her hjemme, uten at jeg raknet helt og gjemte meg, og jeg kjente hvordan selvtilliten og mestringsfølelsen steg i takt med at grensene ble flyttet.

Det er nok mange som har lurt på hvordan det har seg at en person som meg ikke deltar på noen ting, isolerer seg, blir asosial og unnvikende, og svaret har dere alle lest nå.

Dette kan ramme alle, og jeg lærte fort at jeg ikke var en "Supermann" som var uovervinnelig og usårbar.

For meg var dette en utmerket anledning for Gud til å vise sin styrke. For når jeg ble svak i meg selv, grep Han inn med sin kraft i mitt liv, og gav meg et langt livs lærdom på halvannet år.

Det er fremdeles situasjoner hvor jeg kjenner symptomene på et panikk anfall komme, men i dag er det jeg som regjerer i mitt eget sinn, og det blir aldri noe mer enn symptomer. I dag er jeg fri fra angsten, slik jeg opplevde det. 

Den store testen kom når jeg og Linn reiste til Roma for å feire 10 års bryllupsdag. Jeg vet ikke hvor mange gode grunner for ikke å reise jeg fant på i tiden mellom bestilling av billetter og avreise, men det var mange. Hvordan skulle dette gå? Jeg skulle igjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen, ingen steder å gjemme meg, og ingen kjapp utvei. Jeg skulle sitte i et fly, hvor utfordringene var de samme, og jeg skulle være i en by jeg ikke kjente i flere dager. Men, før vi reiste bad vi for turen, for min situasjon, for fred i sinnet og glede i hjertet, og vet du hva, det er den beste reisen jeg noen gang har vært på. Gud var med oss også der.

Jeg skriver ikke dette her for å vise hvor flink jeg har vært, men for å fortelle at det er ingen som er alene om å oppleve angst og uro. Det er håp, selv om det ser veldig mørkt ut, og det er en vei ut av dette. 

Gud velsigne dere alle sammen!!

PS: Godt Nytt År :)

For enkelhets skyld........

Det er et par saker jeg har gått å tenkt mye på i det siste.
Hvorfor skal vi mennesker så altfor ofte forsøke å gjøre så mye mer ut av det å være en Jesu etterfølger enn det Jesus ber oss om? Jeg tenker på alle de gangene jeg har hørt forkynnelse som ærer forkynnerens intellekt mer enn det ærer Gud, og i sin iver etter å vise hvor utleggende han/hun kan være, tar lytterne med ut på en vandring som gjør at man mister fokus på det som er viktig.
Hvor mange er det ikke som sliter med å følge med under en søndagsgudstjeneste? Skulle ikke dette være det forumet der selv et barn skulle forstå?
Noen ganger kræsjer bare rett og slett vår iver etter å vise hvor flinke vi er, med enkelheten Jesus igjennom sin tjeneste viste oss. Han viser oss at det ikke handler om hvor smart eller hvor mye utdannelse man har, men at vårt hjerte er i harmoni med Hans hjerte. At vi lever synkront med Han.

Jeg tenker på endeløse bønnekøer hvor folk som er syke på en eller annen måte skal komme frem for å motta sin helbredelse fra Herren. Forbederen ber, ber, ber og ber. I det vide og det brede. Hvorfor det? Er dette et resultat av mangel på tro og overbevisning om at det er Herren som gjør verket når vi legger våre hender på de som er syke, eller er det en innlært prosess? Jeg bare lurer?
Jesus gjorde det på en noe annen måte. Han spurte de som kom til Han om hva de ville Han skulle gjøre for dem, og de kunne være blinde som ville se, lamme som ville gå, eller spedalske som ville bli renset. Han spurte dem, "hva vil du jeg skal gjøre for deg?".
Når de så hadde gitt gjensvar på det, spurte Han et nytt spørsmål, "tror du jeg kan gjøre det?".
Resultatet av dette var en bekjennelse av Jesus som rett adressat for slike spørsmål, og en bekjennelse av tro. Skjedde det noe med de som Jesus møtte? Ja, de ble i all enkelhet forandret for livet, og kunne ikke slutte å snakke om Jesus, mannen fra Nazareth som reddet dem.
Kan vi slutte å snakke om Jesus, mannen som reddet oss? Er vi fulle av glede og entusiasme over å kjenne Han?
Jeg tror vi er kommet til en tid der vi må bryte ut av samfunnsnormene, og forstå at Han vi kaller vår Herre, Jesus Kristus, kom til verden i all enkelhet og ydmykhet, og Han vil at vi skal følge Han og Hans eksempel.
Han vil at vi skal gjøre det enkelt for mennesker å ta et valg, ikke sånn som mange ganger i dag hvor man må diskutere og argumentere for hvorfor det er best å være frelst. Det er dette "verden" vil, at Jesus skal intellektualiseres.
Jeg tror det er sjelden vare at intellektuelle diskusjoner har mye rom for den Hellige Ånd, og er det da Gud som får røre ved de vi møter, eller er det vi som forsøker å overbevise dem i vår egen kraft?

Bare noen tanker sånn midt i natten!!

Gud velsigne deg!!

På dypet!

Mange snakker om den tiden i livet med Gud der Han tar oss med på "dypet". Jeg ser også på denne tiden i vandringen med Herren som noe spesielt og fint, men ikke bare det.
Har du noen gang opplevd å bli tatt med på "dypet", og plutselig finner du ut at du har glemt hvordan man svømmer?
Du ser på livet ditt som plutselig gikk fra å være et bra, velbalansert liv med Gud, til å bli kaos, tvil og strev.
Du ser at det blir kortere og kortere ned til bunn, og du strever febrilsk med å holde hodet over vannet. Har du kjent det slik, eller kjenner du det slik?
Da kan jeg fortelle deg at du ikke er alene om det.

Du kjenner forventningene fra famillien, fra venner og ikke minst menigheten som tynger deg.
Fordi du er ikke akkurat der hvor de skulle ønske at du var akkurat nå.
Du kjenner presset øker, og en trang etter å spille et skuespill om et liv som ikke eksisterer, akkurat nå.
Du har vært langt oppe, men nå føler du bare at fallet blir lengere og lengere.
Tankene kommer, tvilen bytter plass med det som engang bare var tro og håp om en bedre fremtid. Desperat forsøker du å finne en vei ut av dette. En vei som vil ta deg ut av denne håpløse situasjonen.
Du fortsetter å gå på møter, glad som alltid. Gråter inni deg.
Du fortsetter å gi av det du engang hadde, men kjenner bare at det tapper deg.
Du begynner å spille et skuespill, selv om du vet at det ikke bedrer noe som helst.
Du begynner å kjenne på desperasjon.
Det kjennes ut som du er i ferd med å dø innvendig.
Det du har mest lyst til er å legge deg ned å rope "JESUS, HJELP MEG!"

Og akkurat når dette skjer, har kanskje Gud fått deg akkurat der Han hadde planlagt.
Når du våger å legge alt på Han, når du våger å være tro mot det som virkelig betyr noe i den store sammenhengen.
Når nøden har grepet ditt hjerte, og troen igjen vokser i det du roper på Herren, da er du der.
Når du igjennom dette ble liten i dine egne øyne, kunne Jesus skinne i storhet igjennom ditt liv.

Så skjer det fantastiske.
Igjennom at Jesus ble stor igjen i ditt liv, ble du også i stand til å huske hvordan man svømmer.
Fordi nå er det ikke du som strever på egenhånd etter å rettferdigjøre deg selv, men Jesus som bærer deg igjennom for sitt navns skyld.
Så ble du med ett i stand til å holde hodet høyt over vannet, når Jesus minnet deg på dine første svømmetak, din første kjærlighet.

Rop på Herren i din nød, og la ikke fienden få ta hjertet ditt.

Salomos ordspråk 4:23 "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer,
for livet går ut fra det."

Hvem er livet? Er jeg livet? Er du livet?

Nei, Jesus sier i Johannes 14:6 "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg."

Så hvis Jesus er livet, og ingen kommer til Faderen uten ved Han, da er det nyttesløst å forsøke på egenhånd.
Da må vi bevare våre hjerter, og kanskje er det tid for å rope til Jesus om hjelp.

Herren velsigne deg, og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse på deg, og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred.

Gud velsigne deg!

Hvem lever vi for?

Det er så lett å si det, "jeg lever for Jesus", og så vanskelig å leve det. Det er som jeg sa til min gode venn i dag, "jeg har et godt liv med Gud, på godt og vondt".
Betyr det at det kan være vondt å ha et godt liv med Gud? Ja, det gjør faktisk det. Det å ha et godt liv med Gud gjør sitt til at man "tvinges" til å gjøre endringer i sitt eget liv. Det kan være holdninger, tanker, grenser, synd osv. Dette er alle ting i et menneskes liv som virker imot utviklingen som Herren har planlagt for oss.
Noen ganger tenker vi altfor fort på hvordan vi skal klare disse endringene selv, men glemmer at Han er der for å hjelpe oss igjennom prøvelser. Han som ikke sparte sin egen sønn, for å vinne vår kjærlighet.
Så hvem lever vi for?
Oss selv?
Gjør vi det kan vi aldri komme inn i den planen Gud har for oss, og vi blir aldri det Han hadde planlagt oss til å bli! Vi vil vinne vennskap og kanskje til og med respekt ifra mennesker rundt oss, men vi vil ikke bære med oss Guds rike der hvor vi ferdes.
For Jesus?
Gjør vi det kommer vi inn i den planen Gud har for oss, og vi blir det Han hadde planlagt oss til å bli! Vi vil vinne vennskap, vi vil vinne respekt, og vi vil bære med oss Guds rike overalt hvor vi er. Jesus vil bli det mest naturlige i våre liv, og vi vil vinne mennesker for Guds rike.
Men hva er det som gjør at så mange ikke lever slik da?
Jeg vil påstå at det bunner ut i to ting.

For det første handler det om en vilje til å legge ned sitt eget liv, for å vinne det livet Han har for oss. Det betyr ikke at alt må bli perfekt på første forsøk, men at man er villig til å begynne å gå.

For det andre handler det om kunnskap. Kunnskap om hvem Gud er, Hans person, Hans vilje, Hans tanker osv.
Det handler om å gi Herren rett i livet. Det betyr at Bibelen MÅ være den øverste autoritet, og den MÅ leses.
Nå vil sikkert noen mene at jeg er lovisk som sier MÅ, men lykke til med å bli kjent med Herren uten dette!

Hvor mange er det ikke som sitter å venter på "en vakker dag", eller at en eller annen åpenbaring skal ramle ned i hodet på dem? Hvor innmari dumt det er å vente på noe som er tilgjengelig nå!
I Ordet har Gud åpenbart for oss alt det Han vil åpenbare, og det er viktigere enn noen gang at vi lærer oss til å "dykke" dypere enn noensinne ned i det.
Ikke for vår egen del først og fremst, men for at andre mennesker skal bli ledet til Jesus igjennom vår livsførsel og kunnskap om Gud.
Vi lever ikke lenger for oss selv, men for Han som har frelst oss. Så skylder vi å gjøre Hans vilje, og Hans vilje frelser mennesker rundt oss!!

Gå med glede inn i din fremtid med Herren, og stol på at Han leder deg, om du vil!

Noen dager, vanskeligere enn andre.......

Noen dager virker troen så fjern, avstanden til Herren oppleves som et enormt gap som ingen kan komme over. Det er som om vi, jeg og Jesus, står på hver vår side av dette gapet, og vi kan ikke nå hverandre. Uansett hvor hardt jeg prøver. Uansett hvor mye jeg vil. Det går bare ikke å komme over til den siden der Herren er.
Livet virker håpløst, og det er så mange grunner til å gi opp. Mange grunner til å bare si at nok er nok. Jeg orker ikke kjempe lengere, og "livet" forsvinner i meg. Jeg begynner å få dager som blir vanskeligere og vanskeligere. Blir fortere og fortere irritert og sur når jeg møter kristne som har et godt liv med Gud.
Kjemper imot synden som forsøker å lure meg, stemmene som forteller meg at det er greit å gi opp. Sliter med selve fundamentet jeg en gang stod på.
Er jeg bra nok, er jeg flink nok, er jeg nok?
Liker noen meg i det hele tatt, eller er alt påtatt kristen godhet?
Er jeg bra nok?

Tenk slik i det siste?

I Johannes evangelium sier Jesus, "jeg er veien, sannheten og livet, og ingen kommer til Faderen foruten igjennom meg."
Så hvorfor bruker vi så innmari mye tid på å finne vår egen vei til Gud, en vei vi garantert kommer til å gå oss bort på?
Jesus er veien, så hvorfor bruke din kostbare tid på å finne andre veier?
Jesus er sannheten, så hvorfor søke etter den alle andre steder?
Jesus er livet, så hvorfor fyller vi "livet" med så mye annet?

Løgntanker kommer stadig vekk for å hindre oss i å se at vi er bra nok for Gud, og betyr noe annet egentlig noe i forhold?
Han som har skapt alt, og alt i alle, Han elsker deg, og vil så gjerne at du vil være sammen med Han i evighet. Derfor døde Jesus på korset, ikke fordi du fortjente det, men fordi Han elsker deg.
Han gir deg på korset alle himlens nøkler, og vil bare at du skal begynne å låse opp dørene de passer til.

Vi kjenner alle til Johannes 3:16, "For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Er du i verden? Ja da gav Gud sin sønn Jesus, for at nettopp du kan tro og komme til Han i evighetenes evighet.

Er jeg bra nok? I Johannes 3:17 står det, "Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham."
Hvem skal kunne dømme deg når selv Jesus ikke vil gjøre det?

Hvem blir omtalt som "anklageren"? Satan blir beskrevet som en anklager, og det er selvsagt at han vil gjøre alt det som står i hans makt for å ødelegge relasjonen din med Jesus.
Men vi har ett navn som er over alle andre navn, en som bar verdens synd og skyld på sitt kors, en som har beseiret Satan, og Hans navn er JESUS!!!

Kom til Han, og la Han vise deg vei. La Han vise deg hvem du er i Guds øyne, hvor verdifull du er for Han som skapte hele universet.

La det bli en bro over gapet som skiller, en bro skapt av hjertekontakt mellom deg og din Far i himmelen.

La Jesus bli ditt livs kompass, og stol på at Han alltid leder deg på rette veier!

Gud velsigne deg!

Here we go again!

Utrolig hvor fort stemninger kan skifte! Det ene øyeblikket er man super happy, og i det neste er alt bare slit og mas. Kan det ha noe med at vi er mennesker som lever i en verden bestående av så mye negativitet, at vi lar oss bli påvirket av den? Kan det være at vi rett og slett ikke klarer å la alt det negative gå inn igjennom det ene øret, og med rakettfart komme ut igjennom det andre, så fort at det ikke rekker å feste seg i midten? Altså i hjernen vår! Kan det virkelig være slik at vi som tror på Jesus ikke er usårbare, eller utilgjengelige for fienden? Jammen, jeg trodde vi hadde fått et liv som liksom skulle gå på skinner nå jeg? Er jeg ikke frelst? Elsker ikke Gud meg allikevel? Er jeg kanskje ikke bra nok for Gud? Kanskje jeg må finne på noe så jeg kan behage Han?
Kanskje jeg bare skal glemme hele greia med Gud med en gang?

Tenk disse tankene i det siste?

Jeg vet ikke hva alle mennesker går igjennom, men jeg vet at det er et stort håp som kan lede oss igjennom problemene vi møter.
Vi kan først av alt bestemme oss for å følge Jesus, og ja, det er et valg vi må ta. Det detter liksom ikke ned i hodet på deg, og når du sier "ja!" til Jesus viskes ikke livet du levde i går bort. Det vil være sider ved ditt liv som det kan ta tid å jobbe seg igjennom, og det er en løgn at alt skal bli så innmari bra. Det er nå, når du har sagt "ja!" til Jesus, at den virkelige jobben med en kjempeoppgave, ditt liv, begynner.
Livet ditt vil bli innmari bra, men det tar tid å komme dit. Hvor lang tid er avhengig av hvor fort du finner ut at Herrens vei er den eneste riktige veien, og hvor fort du velger å følge Hans vei i alt du gjør. Det vil med andre ord si, hvor fort klarer du å finne ut at det er godt å gi Herren rett i ditt liv?

Det er så innmari mange ganger vi ønsker å ha rett selv, men som taler imot Guds ord. Det er så mange ganger vi ønsker at våre prioriteringer, våre valg, skal være ok for Gud. Selv om vi innerst inne skjønner at det kan det ikke. Det kan ikke det fordi de valgene vi ofte tar ødelegger oss. Ikke nødvendigvis fysisk og på utsiden, men dypt nede i hjertet vårt. Der hvor vi kan være bare oss selv, og ingen andre. Der hvor vi ikke behøver å spille et skuespill for å "lure" andre til å tro at vi har det så innmari bra, eller at vi er så innmari "hellige"!
På dette stedet setter negative, kanskje destruktive tanker seg fast, og etterhvert blir de sannheter for oss. Som f.eks, "jeg er dum", "ingen liker egentlig med som jeg er", "jeg får aldri til å leve med Jesus slik alle vil jeg skal", jeg er ikke bra nok for noen, ikke minst Gud".
Løgner fra helvete, det er det det er! Slike løgner skal ikke få lov å stjele livet ditt, og det er så mye i Guds ord som viser oss hvordan vi skal stå dette imot.
Les Bibelen, og la deg bli inspirert av Gud. Tillat deg selv å komme innfor tronen, som du er.
Han elsker deg, og Han vil bevare deg. Han vil la sitt åsyn falle på deg, og Han vil gi deg fred!
Han vil!!!! Vil du? Jesus er lett å finne!

I en tid som denne...........

Hei alle sammen, og velkommen til min nye blogg! Jeg heter Tom, og er en kristen! Jeg jobber til daglig som alle andre, men tjener Herren så ofte og mye jeg bare kan få til.
Det jeg vil ta opp i denne første "posten" er hvor viktig det er å ta et valg, et valg for Jesus!
Når vi ser på hva som skjer rundt oss i verden i dag, av kriger, jordskjelv, flommer og andre naturfenomener som er desktruktive , er det mange som stiller spørsmålet, hvor er Gud?
Hva slags Gud lar sitt skaperverk gå så til grunne? Hva slags Gud forlater oss når vi trenger Han som mest?
Vanlige spørsmål blandt de som ikke kjenner Hans sønn, Jesus Kristus! For oss som kjenner Han, er sannheten en noe annen, og den vil jeg fortelle om nå.
Gud har aldri forlatt denne jorden, og Han har aldri ønsket at det som skjer av vold, krig og ødeleggelse, skal skje. Det Gud gjorde en gang for lenge siden, var å gi mennesket en fri vilje. Som en konsekvens av dette tok mennesket noen valg som ikke var særlig smarte. De valgte å gå vekk ifra Gud, og de valgte å gi herredømme over denne planeten til den fallende engelen, Satan. Derfor, når Gud så at jorden ble overfylt av ondskap, sendte Han en flod, syndefloden, for å rense jorden. Etter dette gav Han Noa et løfte om aldri å gjøre slikt mot mennesket igjen.
Mennesket hoppet og jublet over igjen å være nær til Gud, men dette varte ikke lenge. Noen tusen år etter dette var igjen verden fylt av ondskap, og Gud hadde en plan.
Han sendte sin eneste sønn, Jesus Kristus, for at Han skulle dø på et kors, ta vår straff, for at vi skulle kunne leve i evighet sammen med Han. Det eneste Gud forlangte var at vi kom til Han av egen fri vilje. Han har gitt oss alle nøklene til himmelen, og det er for oss å bruke de. Det eneste vi må gjøre er å akseptere at Jesus er Guds sønn, at Han døde for oss på det korset, og at Han er gjenoppreist til herlighet og sitter ved Faderens høyre hånd.
Dette er løfter som gjelder oss alle, uansett bakgrunn. Dette er løfter som Gud aldri vil bryte, fordi Han bryter aldri løfter.
Gud har vist oss, at fordi Han elsket oss først, kan vi få elske Han tilbake.
Denne verden er styrt av "denne verdens gud", og han mistet jobben i himmelen.
Derfor er det slik, Gud ønsker ikke noe vondt for noen, og Han har en uforståelig kjærlighet til alle mennesker!
Derfor, vend om i dag, la Jesus bli en del av ditt liv, og begynn reisen mot evigheten sammen med evighetenes Herre!
Gud velsigne deg!